RAMO RYKKER IKKE I NOE – HAN LAR DET STÅ
En stillferdig maktdemonstrasjon fra Bergens mest tilbaketrukne stemme.
Revolver, Oslo. Søndag kveld. Regn i lufta og de evige slaga fra trikken i bakgrunnen. Lokalet var fullt, men det føltes som stillhet. På scenen: en mann som nesten ikke beveget seg. Men han sa alt.
Ramo – for de som vet, vet. For resten av oss kom han inn som et spørsmål, og forlot oss som et komma.
I en tid hvor norsk rap stort sett handler om hvem som kan rope høyest, kastet Ramo en skygge over scenen med det som best kan beskrives som en type urban stillhet. Ikke den late, men den farlige. Den som tyder på at noen har sett mer enn de sier. Og det sier han ganske lite om.
Ikke sceneshow. Ikke fake. Bare flislagte bilder.
Åpningslåta “Snør i juni” kom og gikk uten intro, uten applaus. Han bare begynte. Det tok nøyaktig fire linjer før hele lokalet lente seg fremover.
“Eg våkna med ein smak av tapte samtala,
kaffien va kald før eg rakk å huska nåke.”
Stemmen hans var hes, men ikke fordi han pressa den. Det lå som en dempet trussel i brystet hans – mer murring enn vokal. Produksjonen – signert DJ Stivner bak spakene – var lo-fi, statisk, nesten ubehagelig minimalistisk. Som om alt man hørte ble filtrert gjennom murpuss og dårlig isolerte vegger.
“Ingen tar av seg skoa her” – og godt er det
Da han kom til tittelsporet fra EP-en "Ingen tar av seg skoa her", var det som om hele publikum skjønte poenget samtidig: Dette er ikke en scene. Dette er en leilighet. Et kjøkken. Et liv.
Hooket, levert lavt og nesten utydelig, ble mumlet tilbake av folk i publikum som om det var et hemmelig språk:
“ingen tar av seg skoa her…
for ingen har tenkt å bli…”
Det var ikke jubel. Det var samtykke.
En slags trussel med ryggen til
Ramo avsluttet konserten som han begynte den – stille. Ikke noe takk for seg. Ikke noe “Oslo, dere har vært fantastiske.” Han tok ett steg bakover, nikka til DJ-en, og gikk av. Noen i publikum trodde han bare tok en pause. Det gjorde han ikke.
Terningkast 🎲 5
Ikke fordi det var spektakulært. Men fordi det var farlig ekte. Ramo beviser at du ikke trenger et navn på radioen for å eies av et rom.
Og hvis du ikke forsto hva han mente – så er det kanskje ikke til deg.
