Oppland Camping: Et reisebrev fra innsiden av Norges laveste terskel

"Kom igjen da, Stig. Du trenger å få farge i trynet."

Søsteren min, før hun booket hele familien inn på camping uten mulighet for avbestilling

Jeg hadde sett for meg noe annet. En uke med lukkede gardiner og stillhet, kanskje en podcast jeg aldri ville fullføre. Kanskje til og med et ekte forsøk på å ikke gjøre noe som helst. En bitteliten skjermfri boble i det som til nå hadde vært et år med konstant varsling, Teams-møter og kokt kaffe på termokopp. Jeg trengte ro. Jeg fikk noe annet.

Det hele startet med en melding i familiechatten, kamuflert som et spørsmål: "Hva tenker folk om Innlandet i juli?" Jeg burde ha sett faresignalene. Særlig da det ble nevnt camping med alvorlig mine, som om det var en anerkjent rehabiliteringsmetode eller et eksperiment i sosialdemokratisk likhetsdyrking. Dette var ikke valgfritt. Dette var frivillig tvang.

Plassen vi skulle til het Oppland Camping, et navn som skjuler mer enn det avslører. For hva er Oppland, egentlig? Et tidligere fylke, et veikryss, en mytisk landsdel? Og hva slags camping? Stedet hadde ingen nettside. Ingen Facebook-side. Kun et telefonnummer som ikke tok SMS, og noen anmeldelser på Google Maps som brukte uttrykk som "enkel standard" og "familievennlig, men noe bråkete". Jeg burde ha visst bedre.

Men sånn ble det. En hel uke. Sammen. På ett rom.

Dette er Oppland Camping.

Innsjekk og introdusert for poletter

Turen opp gikk via Gran, langs Riksvei 4 – en vei som på papiret er kort, men som i praksis føles lengre jo flere campingstoler som rasler i bagasjerommet. Vel fremme på plassen ble vi møtt av en rødbrun brakke, et bleket Camping-skilt og en luke i plexiglass. Dette var resepsjonen – et slags NAV for alt som foregår her. Her får du kjøpt dusjpoletter, is, myggspray og ifølge plakaten også kur mot gjeddebitt.

Førsteinntrykket var en mann fra Raufoss som lå drita i gresset ved inngangen, åpenbart preget og shorts som hadde sett bedre dager, og gikk av moten i 1987. Et par unger sto rundt ham og pirket i ham med en pinne, tydelig fascinert over hvor lite som skulle til for å lage underholdning. Ingen voksne grep inn. Dette var visst vanlig her.

Mannen som visstnok eier stedet har vært "borte en stund", og det er kona hans som driver det hele nå. Hun snakker norsk, men med en tone som gjør det klart at spørsmål ikke er ønsket. Hun gir ingen kvitteringer, bare nøkler. Én pr. hytte.

Hytte med historie

Vi fikk utdelt Osp 2. En hytte med et navn som signaliserer optimisme og en lukt som gjør det motsatte. Innredningen var spartansk – to kokeplater, en presskanne og et lite kjøleskap som summet nervøst. En hybelkomfyr sto lent inntil veggen med en lapp: "Ikke bruk begge platene samtidig." Over vasken hang et fat med motiv av en elg i solnedgang. Vannet i springen var brunlig de første sekundene.

Sovesofaen hadde en grop midt i som umiddelbart ble sentrum for nattenes ufrivillige nærkontakt. Madrassen hadde konsistensen til et gammelt knekkebrød i plast. Det ble aldri diskutert hvem som skulle ta gulvet, for det var ikke noe gulv igjen – alt var dekket av sand, barnesko og soveposer som lekket. Gardinene luktet fjøs.

Dusjen krevde poletter, og disse måtte kjøpes kontant i resepsjonen. Det virket ikke som noen hadde vasket dusjrommet på en stund. Vannet ble varmt etter 40 sekunder, og da var du heldig. Kranene bar preg av tid, og veggene var dekorert med gamle, uleselige lapper. En av dem ba deg skru av vannet under innsåping. En annen bare sa "Vennligst ikke."

Toalettet fungerte, men burde ikke utfordres. Vasken laget en gurglelyd, og døra hadde ikke lås – bare et skilt som sa "OPPTATT" i sprittusj.

Naboskap i campingens natur

Ved siden av oss sto en Dethleffs Junior 1987 som så ut til å ha vært med på det meste. Et par som kalte seg "Team Turbo" fra Steinsbygda holdt til der. Hun røyker Eventyrblanding fra morgen til kveld og har en stemme som kunne overlevd et lynnedslag. Han sitter for det meste taus i en plaststol, i crocs, med en halvlunken pils.

Kranglingen er konstant, men varierende i form. Om kjøleelementet er kaldt nok. Om hvorfor han alltid må gå "helt til servicebygget" for å tisse. Om hvem som egentlig glemte lighteren. Krangelen stopper aldri helt – den bare varierer i intensitet. Det hele minner mer om et pågående prosjekt enn en ferie.

En kveld fikk vi med oss en særlig hissig diskusjon. Hun sto i forteltet og ropte at han "kunne holde seg unna nabokjerringa på bingoen". Han svarte ikke. Han bare hevet skuldrene og tok en ny slurk. Det hele ble avsluttet med at hun slang en kaffekjele mot Dethleffsen og gikk en runde rundt vogna mens hun røyka med armen i været.

har visstnok kommet hit hver sommer i årevis. Det virker som de eier plassen mer enn de leier den. Det er en slags selvorganisert orden her, en rytme vi utenfra ikke forstår. Som om campingplassen er et lukket økosystem med egne lover.

Toppmøte i Myggistan

Det er vanskelig å si nøyaktig når vi ble klar over dem, men de var der. Myggen. Ikke som vanlige mygg – dette var organisert. En konsentrert sverm med bred geografisk representasjon. Som om Myggforeningen hadde lagt sitt årlige toppmøte til Oppland Camping, og det ikke ble ført passkontroll. Delegasjoner fra nord, øst, Danmark og det som føltes som Kongo hadde ankommet, funnet hverandre og etablert en form for myggens Schengen-sone.

På dag to var det allerede klart at vi hadde mistet kontroll. Vanlige spraymidler ble ignorert, og myggarmbåndene barna hadde på seg virket som blinklys mer enn avskrekking. Jeg talte ni stikk etter å ha hentet én pose grillkull fra bilen. Kona til en eller annen bobilentusiast sverget til røkelse fra Sri Lanka, men ble sett senere den kvelden mens hun dunket hodet forsiktig i en uisolert vegg.

Folk begynte etter hvert å dekke seg til. Det startet med skjerf og hetter. Så kom buffene. Til slutt kunne du stå midt på plassen og se ut over det som lignet en improvisert overlevingsleir, eller – som en av svogerens barn sa – “en slags taliban light.” Kun øyne og stemning var synlig. Et barn løp rundt i heldekkende regndress og skihette, med fluesmekker i begge hender. En far pakket seg inn i myggnett og gaffateip, og ble sittende slik under hele karaokekvelden.

Ingen snakket høyt om det. Vi bare aksepterte det. Som man gjør med vær. Eller postkontor.

Gjeddebading

Innerst på plassen, like bak en overgrodd hekk og et gjerde med skeiv port, ligger bassenget. Skiltet "Bading på eget ansvar" er solbleket og spikret fast som et slags juridisk fraskrivelsesritual. Det lukter klor og gress – og noe annet ubestemmelig.

Første gang vi fikk øye på bassenget var det en mann som lå langflat ved kanten og ropte til en unge at han måtte svømme raskere «hvis'n skull overleve». Det kunne kanskje vært en spøk – hadde det ikke vært for at ungen så livredd ut. En eldre dame på en campingstol ristet på hodet og ropte tilbake: «Dæ er 'n att, ja. Gjedda. Hu e' jævli nå om dagen.»

Etter hvert gikk det opp for oss: Det er ei gjedde i bassenget. En fyr i badebukse hevdet han hadde sett den selv, "lang som en stige og med blikk som en svigerfar." En kar på solsenga mente han hadde blitt bitt i tåa, men at han ikke tok det personlig. En annen fyr hevdet han hadde prøvd å jage den med svømmeføtter, men kom opp med kloremerker og et frynsete håndkle. "Dæ va'kje je som beit, for å sei det sånn. Trur je tapte den kampen, ærlig talt," sa han og pekte på leggen.

En kar fra Raufoss – barbeint i singlet og med solbrilleskille i panna – mente campinga burde ta betalt for ekstratjenesten. "Bading med gjedde – dæ er jo naturformidling! Folk på Toten hadde betalt for det, je sverge." Han fikk ikke særlig respons, men nikket fornøyd for seg selv.

I resepsjonen – altså bua der thaikona styrer med alt fra vaffelrøre til gassregulatorer – selges det en liten krem merket "Gjeddebitt, utvortes bruk". Den står i en snusboks og lukter metall og mentol. 40 kroner kontant. "Denne. To gang om dagen. Ikkje mas," sa hun, uten å møte blikket mitt.

Mygg: Naturens delegasjon

Det begynte med et stikk på leggen. Så ett til. Innen vi hadde rukket å åpne bildøra og lokalisere hyttenøkkelen, var vi omringet. Det virket som myggforeningen hadde lagt sitt årlige toppmøte hit, med full internasjonal tilstedeværelse. Ingen grensekontroll. Ingen karantene. Bare mygg – fra Innlandet, fra sørsvenske sumper, kanskje til og med fra Østeuropa – samlet i en slags uhellig pakt mot ferieidyllen.

Folk på plassen var forberedt. Påfallende forberedt. De hadde systemer. Gardiner ble trukket ned klokka 18. Barn ble smurt inn med tjære og eddik. Pleddene kom fram. Hettegensere ble kneppet opp til ørene. Enkelte bar netting over hele hodet, som om de drev med birøkt. En eldre mann satt urørlig i en klappstol, med en myggspiral på hver side og et uttrykk som minnet om Vietnam-veteraner i dokumentarer.

Kveldslyset ble avbrutt av elektriske myggtennisracketer som knitret og lyste som mini-stormer i mørket. Unger slo vilt rundt seg som om de var i kamp med usynlige demoner. Voksne satt med spritpenn og noterte antall stikk som om det var en del av en studie.

En fyr fra nabovogna påsto han hadde telt over 40 stikk på under et døgn. "Og dæ her er før fredag," sa han, mens han spraya seg med en hjemmelaget blanding av rødsprit og Zalo. "Lørdagen pleie å vær værst."

Dette var ikke bare ferie. Det var overlevelse i et økosystem med én dominerende art – og det var ikke oss.

Karaoke og karate: En fredag på Oppland Camping

Det begynte forsiktig. En sliten høyttaler hang fra gesimsen på brakka, og noen hadde funnet fram en støvete bærbar PC med karaokeprogram som virket hentet fra tidlig 2000-tall. På skjermen: blå bakgrunn, gul tekst. På høyttaleren: Åge Aleksandersen, med merkbart sviktende mellomtone. En eldre kar i cowboyhatt stod på scenen og presset fram “Levva Livet” med en inderlighet som tilsa at han hadde vært gjennom mer enn han sa.

Folk samlet seg. Noen med pils. Andre med blikk som sa de ikke helt hadde valgt dette selv, men likevel ble stående. En plaststol knirket i takt med bassen. En ung fyr prøvde seg på "Fairytale" og ble buet av av en tenåring i Crocs. Så kom en duo i matchende grilldresser og leverte “Tusen Biter” med mer alvor enn kontroll – og mer sprit enn stemmebånd.

Så kom det et skifte. Et par med like ansiktstatoveringer meldte seg på med "Stan". Stemningen endret seg. Noen ropte at lyden måtte opp. En annen ba dem dra hjem. En tredje bare reiste seg, gikk bort og begynte å dra i ledningen som om han hadde fått nok både av Eminem og livet generelt. Det hele eskalerte i en krangel som beveget seg bort fra scenen og ut mot grusplassen.

Fra et par meters avstand lignet det nesten en koreografert dans. Fire-fem voksne mennesker i svaiende bevegelse, plastglass og rare utfall, som en slags improvisert versjon av Grease Lightning – bare med hjemmebrent, tobakk og dyp, innlandsk bitterhet. Ingen visste helt hvordan det startet, og ingen klarte å stoppe det. En kar fra Gjøvik delte ut plastbestikk som nunchucks, og fikk seg et rapp over nesa da han tullet med feil dame.

En halvtime senere satt én mann og grein over et knekt JBL-anlegg, mens kona hans ropte inn i natta at “dette var siste jævla gangen vi drar hit.” Mikrofonen overlevde, men USB-ledningen fikk hard medfart. Da stillheten endelig senket seg, satt det igjen en eldre herre med båthatt og hvisket "Lys og varme" for seg selv, nesten uhørlig.

Kvelden var over. Men ingen hadde egentlig gått.

Hjemreisen

Vi pakket som man pakker etter en naturkatastrofe – metodisk, uten blikkontakt, og med en stillhet som sa mer enn ord. Ingen pratet om myggstikkene lenger. De var blitt en del av huden. Som minner kroppen ikke vil glemme.

Campingplassen lå der som et bombekrater i bakspeilet. Plenen bar fortsatt merker etter natta før, da karaoke endte i noe som best kan beskrives som koreografert karatefylla. Ikke vold, bare kroppslig frustrasjon uttrykt i sakte spark. Det hadde nesten vært vakkert, sett på avstand.

På vei forbi resepsjonsbrakka hang det en ny lapp: “Tilbake om 10 min. Fjerner gjedde fra filteret.” Dusjpoletter og småmynt lå igjen i en skål. Ingen ansatte. Bare vinden og lukta av pølse, grillkull og noe udefinerbart søtt.

Ingen vinket. Ikke vi heller. Naboene kranglet fortsatt, nå i det stille. Vi visste ikke hva det handlet om lenger, men det føltes som en del av stedets naturlover. Noen ting bare skjer.

Bilen rullet ut på fylkesveien som om den skjønte det selv. Vi sa ikke så mye. På et tidspunkt tok jeg meg i å lytte etter stillheten, bare for å forsikre meg om at den var ekte.

Jeg sov i egen seng den natta, men kroppen trodde fortsatt jeg var i Oppland. Hjernen var i beredskap. En mygg mot vinduet fikk meg til å spenne hele kroppen som om jeg ventet skudd.

Dette var min Vietnam. Ikke sammenlignbart, selvsagt. Men det var min. Et stille, kleggfuktig helvete med dusjpoletter og fastlåste vinduer. Og jeg vet ikke hva jeg lærte. Bare at jeg kom meg hjem. Og at neste gang noen nevner lavterskelferie, skal jeg late som jeg har sluttet å høre.

Men det klør fortsatt på leggen.