“Min stemme er ikke min”: Mann (34) lever med PUBIS – en sjelden og sosialt ødeleggende lidelse

En neongrønn mankini. En grå dress. To arrestasjoner. En levende bjørn i en isbil. For Karl (34) fra Røa er dette hverdagslige konsekvenser av én og samme diagnose: PUBIS.

Han ønsket bare å si "hei". Han endte med å rope “I like sex, is nice!” inn i ansiktet på en amerikansk diplomat. Nå lever han alene bak nedtrukne persienner – et offer for sin egen hjerne, som har bestemt at han skal uttrykke seg utelukkende som Borat Sagdiyev, den kasakhstanske pseudo-journalisten skapt av Sacha Baron Cohen.

– Det er ikke meg som snakker, sier Karl stille. – Det er en aksent, en kropp, en vits fra 2006 som aldri dør.

En diagnose få tør å si høyt

Det startet forsiktig. En litt rar tone på julebordet. En utstrakt hånd etterfulgt av “High five!” i HR-avdelingen. Men da Karl ufrivillig utbrøt “My wife!” under en minnestund for sin egen bestemor, begynte familie og venner å forstå at noe var alvorlig galt.

Etter flere konsultasjoner og et henvisningsmaraton endte han opp ved Ullevål Memeologiske Institutt, hvor han ble diagnostisert med Pathological Unwilling Borat Impression Syndrome, forkortet PUBIS – en tilstand som fortsatt ikke er anerkjent av det offentlige helsevesenet, men som får stadig større plass i medisinske nisjemiljøer.

– Vi ser en økning i det vi kaller memetisk neuro-adhesjon, sier dr. Fritjof Hellenius. – PUBIS er en avart hvor hele språksenteret delvis overtas av popkulturelle strukturer. I dette tilfellet: Borat.

Garderoben: Et liv i kostyme

Karl viser oss skapet sitt. Det inneholder seks identiske grå dresser med altfor korte bukseben, fire neongrønne mankinier og ett “I ♥ Kazakhstan”-forkle.

Han vet ikke alltid hvordan klærne havner der. Han bare våkner en dag og får sporadiske varslinger fra eBay, Etsy, eller obskure netthandelsplattformer han ikke husker å ha besøkt.

– Jeg trodde jeg hadde bestilt en ny vinterjakke. Det viste seg å være en Borat-tema badeponcho. Jeg brukte den én gang. Så begynte folk å ta bilder.

Ambassadekrisen – og den neongrønne gaven

Den mest profilerte hendelsen inntraff under “Celebrate America!”-arrangementet utenfor den amerikanske ambassaden i Oslo. Arrangementet var tenkt som et fredelig møtepunkt mellom norske og amerikanske verdier – med folkefest, flagg, brosjyrer og muffins.

Karl ankom i presset dress, med en gavepose han hadde pakket kvelden før. Da han møtte blikket til ambassadens kulturattaché, skjedde det uunngåelige.

“I like you. I like sex. Is nice!”

Så åpnet han posen og trakk opp en neongrønn mankini, som han forsøkte å hekte rundt håndleddet hennes som "symbolsk gave".

Han marsjerte deretter bort til flaggstanga, slynget mankinien over hodet og begynte å synge “Kazakhstan is the greatest country in the world”, før han sirkulerte rundt en plaststol og ropte:

“King in the castle! I have a chair!”

Karl ble overmannet av ambassadens vakter og pågrepet av politiet, før han ble overført til sentralarresten på Grønland.

Der nektet han å oppgi navn, svarte bare “I am not man. I am sex machine from Kazakhstan,” og brukte to timer på å reorganisere glattcella rundt plaststolen. Han ropte “King in the castle!” 83 ganger før han ble løslatt med pålegg om å holde seg unna USAs ambassade i all fremtid.

Oslo S – sigøynerkommentar, blomsterpotte og ny glattcelle

Bare uker senere ble Karl arrestert på ny, denne gangen etter en forstyrrende episode på Oslo S. Ifølge vitner ble han kontaktet av en rumensk omreisende som tigget etter penger i Østbanehallen.

Karl svarte med å kaste en håndfull småmynter i lufta og si:

“Do not fear me, Gypsy!”

Han forsøkte så å gi kvinnen en brukt blomsterpotte og bød seg frem i det han kalte “et velment bytte”.

Politiet ble tilkalt. Pågripelsen var udramatisk, men ifølge rapporten ble Karl høylytt og teatralsk i arresten.

– Han nektet å oppgi navn, lo ukontrollert, og ropte “You will never get this!” da vi forsøkte å ta fingeravtrykk, sier leder for sentralarresten i Oslo, Oddvar Moe.

Han ble stående på en plastkrakk i cellen og ropte i seks timer:

“I have a chair! I have a chair! King in the castle!”

Han ble til slutt løslatt på morgenkvisten, da dette ble ansett å være en sak for helsevesenet – Med seg fikk han en plastpose med blomsterpotta, som ingen ville ta i.

Den levende bjørnen – og lensmann Brebånd i Krødsherad

I april tok Karls sykdom en dramatisk og nesten naturstridig vending.

Etter å ha vært våken i over 30 timer og sett Borat-filmen fire ganger på rad i det han selv omtaler som “en memetisk transe”, bestemte han seg for å skaffe seg det eneste han manglet:

“Borat hadde bjørn. Jeg hadde dress, mankini og isbil. Alt pekte mot bjørn.”

Via Nabobil leide han en nedkjølt isbil fra Røa, pakket den med grillpølser, et pledd, og en håndskrevet plakat med ordene “EMOTIONAL SUPPORT BEAR – FOR JOURNALISM PURPOSES”. Deretter kjørte han til Bjørneparken i Flå.

Der skal han, ifølge overvåkningsbilder, ha klatret over gjerdet og lokket bjørnen Mika – en 6 år gammel brunbjørn kjent for sin ro og vaffelinteresse – inn i bilen med grillpølser.

– Han var alltid vår mest medgjørlige bjørn, sier dyrepasser Jørgen Sæthersmoen. – At han fulgte etter en fremmed mann i isbil er egentlig ikke så rart. Han elsker kjøleaggregat.

Pågripelse ved Kiwi Noresund – lensmann Brebånds mest absurde dag

Det var på Krøderveien at isbilen ble stanset. Flere meldinger hadde kommet inn til politiet om en “mann i kasakhisk dress som hørte på kasettspiller og snakket med et dyr i varerommet”.

Lensmann David Brebånd i Krødsherad ble sendt ut på rutinekontroll. Det skulle bli alt annet enn rutine.

– Jeg ruller inn ved Kiwi, og der står det en isbil parkert på tvers, sier Brebånd. – Føreren vinker. Han har dressjakke, men ingen bukser. Bare noen slags neonbånd. Jeg skjønte da at dette var... ikke fredag.

Ifølge Brebånd åpnet Karl døra, pekte bakover og sa:

“This is Oleg. He is my bodyguard. He only bite Americans and Gypsies.”

Da Brebånd åpnet bakdørene, satt bjørnen helt rolig, med to tomme pølsepakker rundt seg, og det som senere viste seg å være en mankini forsøkt tredd over snuta som grime.

Karl ble pågrepet uten dramatikk, men med fullstendig mangel på realitetsorientering.

– Han sa han var på vei til FN. Med bjørn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med sånt.

Etterspill: Bjørn i sjokk – og mann i fornektelse

Mika ble returnert til Bjørneparken samme kveld, fysisk uskadd, men ifølge veterinær “emosjonelt flat”. Han spiste lite de første dagene, men ble sett mumlende i halvsøvne mens han snuste på pølsepapir og nektet kontakt med turister.

Karl forstår fortsatt ikke hva han gjorde galt.

– Jeg ville jo bare ha det trygt. Borat hadde bjørn. Jeg trengte en. Jeg trodde ikke det var noe problem. Det føltes... riktig.

Lensmann Brebånd ser det annerledes.

– Du stjeler ikke bjørn. Ikke i dalen min.

Et liv i isolasjon – og evig karakterbrudd

Karl bor nå alene. Han handler kun sent på kvelden, og forsøker å unngå mennesker. På speilet i gangen har han skrevet “du er Karl – ikke Borat” med leppestift.

– Jeg skulle bare ønske jeg kunne si “hei” – uten å høre det med kasakhstansk aksent og hoftebevegelse.

Han trekker pusten. På veggen bak ham henger mankinien. Den er alltid der.

🗞️ Har du sett lignende tilfeller i din bydel? Tips oss anonymt.
✉️ Tips redaksjonen: stig@oslobudstikke.no